Villvin

villvin
Klatrevillvin (var. engelmannii)
Nomenklatur
Parthenocissus Planch.
Klassifikasjon
Rike		Planter
Divisjon		Dekkfrøete planter
Klasse		Tofrøbladete planter
Orden		Vinrankeordenen
Familie		Vinrankefamilien
Økologi
Antall arter:		ca. 13
Habitat:		klipper og skog
Utbredelse:		Nord-Amerika, Asia
Inndelt i
Se teksten

Villvin (Parthenocissus) er en planteslekt med omtrent 13 arter i vinfamilien. Det vitenskapelige navnet kommer fra gresk parthenos, «jomfru» og kissos, «eføy».

Beskrivelse

Alle artene er løvfellende, forvedede klatreplanter (lianer). De klatrer ved hjelp av slyngtråder som har 4–12 grener. Trådene har som regel hefteskiver. Bladene er hele eller tre-, fem- eller sjukoblete. De små, grønne blomstene er tvekjønnede og femtallige; de sitter i en forgrenet klase. Frukten er et blått bær med 1–4 frø. Bladene har en sterk, rød høstfarge.

Utbredelse

Villvin er utbredt i tempererte og tropiske deler av Nord-Amerika og Asia. I Asia er det omtrent ti arter som er utbredt fra Mandsjuria, Korea og Japan i nord sørover til Indonesia og vestover til India. Det er tre arter i østlige og sentrale Nord-Amerika; en av disse finnes også sørover til Mellom-Amerika og Karibia. I miocen og pliocen fantes slekta også i Europa sammen med mange andre varmekrevende planter som nå er borte fra verdensdelen. Flere av arter av villvin er innført til andre deler av verden og brukes som dekorative klatreplanter.

Arter i Norge

I Norge er det vesentlig 3 arter som er plantet:

alminnelig villvin (Parthenocissus vitacea) – Slyngende (uten hefteskiver), med 3-5 grener. Bladene er 5-koblete uten skaft. Vanlig brukt til å kle husvegger, verandaer o.l. Bladene blir røde om høsten. – Ca. 3 underarter (varianter).
klatrevillvin (Parthenocissus quinquefolia) – 5-12 grener. Rankene hefter seg med hefteskiver. Bladene ligner på vitacea, men er mindre, og med et lite skaft. Fruktene er blå som modne, men modner sjelden i Norge. Bladene blir klart røde om høsten. Brukt til å kle murvegger og fjellvegger, da den fester seg direkte på underlaget. – Ca. 5 underarter (varianter).
rådhusvillvin (Parthenocissus tricuspidata) – Mangegrenet. Har kraftige, trelappede blad og hefteskiver på rankene. Mindre hardfør enn de to øvrige artene, og av den grunn bare brukt i kystnære strøk. Dekker husvegger og murvegger som et teppe. – Ca. 7 underarter (varianter).

Kilder

Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 583. ISBN 82-7010-019-6.
«Parthenocissus». Flora of China. Besøkt 10. juni 2016.
Ze-Long Nie m.fl. (2010). «Molecular phylogeny and biogeographic diversification of Parthenocissus (Vitaceae) disjunct between Asia and North America». American Journal of Botany. 97 (8): 1342–1353. ISSN 1537-2197. JSTOR 27857352. PMID 21616887. doi:10.3732/ajb.1000085.
G. Jiménez-Moreno og J.-P. Suc (2007). «Middle Miocene latitudinal climatic gradient in Western Europe: evidence from pollen records» (PDF). Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 253 (1–2): 208–255. ISSN 0031-0182. doi:10.1016/j.palaeo.2007.03.040.
G. Jiménez-Moreno m.fl. (2007). «Neogene flora, vegetation and climate dynamics in southeastern Europe and the northeastern Mediterranean». I M. Williams m.fl. Deep-Time Perspectives on Climate Change: Marrying the Signal from Computer Models and Biological Proxies (PDF). London: The Micropalaeontological Society, Special Publications. The Geological Society. s. 503–516. ISBN 978-1-86239-240-3.