Vår- og høstannalenes tid
 | ||||||
| Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
| Xià-dynastiet | ||||||
| Shāng-dynastiet | ||||||
Det vestlige Zhōu-dynasti | Zhōu | |||||
| Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
| De stridende staters tid | ||||||
| Qín-dynastiet | ||||||
| Vestlige Hàn-dynasti | Hàn | |||||
| Xīn | ||||||
| Vestlige Jìn | Jìn | |||||
| 16- kongerikene | Østlige Jìn | |||||
| Suí-dynastiet | ||||||
| Táng-dynastiet (avbrutt av Andre Zhōu) | ||||||
| Liáo | ||||||
| Sòng- dynastiet | ||||||
| Jīn | ||||||
| Republikken Kina (Táiwān) | ||||||
| ||||||
Vår- og høstannalenes tid (forenklet kinesisk: 春秋时代; tradisjonell kinesisk: 春秋時代; pinyin: Chūnqiū Shídài) er en periode i Kinas historie fra 722 til 481 f.Kr.. Perioden innordnes i begynnelsen av Det østlige Zhou-dynasti.
Epokenavnet kommer fra Vår- og høstannalene, en historiekrønike for perioden som ble ført i pennen av Konfucius.
I Vår- og høstannalenes tid ble makten desentralisert i Zhou-riket. Det var en urolig tid med stadig større og mindre kriger, og omkring 170 mindre stater ble annektert av de større. Adelsstandens gradvise sammenbrudd førte med seg at lesekunsten bredte om seg. Og som stadig flere kunne lese, fremmet det tankens frihet og de tekniske landevinninger. Perioden ble avløst av det historikerne kaller de stridende staters tid.
Zhous makt svekkes
Vår- og høstannalenes tid ble innledet av at det vestlige Zhou-dynastis hovedstad Hao (i dag Zongzhou) falt. Byen ble deretter plyndret av vestlige barbariske stammer, og kronprins Ji Yijiu måtte flykte østover. Under flukten var han avhengig av at herskerne i nærliggende vennligsinnede vasallstater gav ham beskyttelse mot barbarene og de føydalherrene som hadde gjort opprør mot ham. Dermed satte han seg i takknemlighetsgjeld til Qi, Chang og Jin-statene. Han etablerte Chengzhou (i dag Loyang).
Zhou-eliten hadde ikke særlig godt fotfeste i disse mer østlige delene av Zhang-veldet; selv kronprinsens kongekroning var avhengig av de nevnte staters godvilje for å lykkes. Nå som det område som var direkte underlagt Zhou-riket (i motsetning til føydalherrene) var vesentlig mindre og kun omfattet Loyang og områdene i byens umiddelbare nærhet, klarte ikke hoffet lenger å underholde seks grupper stående tropper. De etterfølgende Zhou-kongene måtte søke hjelp fra de omliggende eller eller mektigere vennligsinnede stater for beskyttelse mot angripere og militærhjelp for å få slutt på indre maktkamper. Zhouhoffet gjenvant aldri sin fordums myndighet, Zhou-kongen ble slik redusert til en ren gallionsfigur for føydalstatene. Selv om Zhou fremdeles ble ansett å nyte godt av det himmelske mandat, innebar denne verdigheten ingen egentlig overgripende myndighet lenger.
Hegemonene vokser frem
Den første adelsmannen som hjalp Zhoukongene var Hertug Zhuang av Chang (regjeringstid fra 743 til 701 f.Kr.). Han var den første som opprettet et hegemonisk system, som var ment å bibeholde det gamle protoføydalistiske system. Tradisjonelle historikere har fremhevet det nye systemet som velegnet for å beskytte svakere siviliserte stater og Zhou-kongene mot aggressive «barbariske» stammer. Disse stammene var i nord Yi, i øst Rong, i sør Man og i vest Di.
Alle disse såkalt «siviliserte» stater hadde etnisk blandede befolkninger, og det var ingen skarp linje mellom «siviliserte» og «barbariske» stater. Disse etnisk og kulturelt forskjellige statene hadde ofte helt distinkte sivilisasjoner. Noen etniske grupper var så gjennomgående siviliserte og mektige, f.eks. Wu og Yue at de er medregnet i noen versjoner av «de fem overherrer» (se nedenfor).
Disse nylig mektige statene var mer opptatt av å bevare artistokratiets privilegier fremfor å videreføre den tradisjonelle ideologi som gitt ut på å støtte en svak sentralmakt i urolige tider.
Hertugene Huan av Qi (regj. 685-643 f.Kr.) og Wen av Jin (regj. 636-628 f.Kr.) tok ytterligere skritt for å opprette «overherresystemet» som bragte med seg en relativ stabilitet, skjønt over kortere tidsrom enn tidligere. Annekteringer av fremmed land tiltok, og slik ble de allerede mektigste statene ytterligere styrket, som f.eks. Qin, Jin, Qi og Chu. Overherrerollen gled gradvis bort fra sin uttrykte hensikt å beskytte de svakere stater, og utviklet seg til et system der de sterkere statene utøvde hegemoni over de svakere, enten de var av kinesisk eller "barbarisk" opphav.
De større statene påberopte seg å komme til å komme de svakere til unnsetning når de bestemte seg for å intervenere for å utvide sin egen makt. Det skjedde helst i tider da de svakere statene var plaget av indre feider. Senere overherrer var for det meste utgått fra disse statene. De utropte seg selv til herskere over sine innflytelsesfærer, stadig ofte uten å bry seg om å erklære seg selv som undersåtter til den maktesløse Zhou-kongen. Utviklingen av lokale administrasjonssystemer gav statene bedre kontroll over sine nyvunne områder. Stattlegging fremmet handel og landbruk bedre enn proto-føydalisme.
De tre statene Qin, Jin og Qi styrket ikke bare deres egne posisjoner, men slo også tilbake staten Chu, hvis herskere var begynt å kalle seg konger. Chu-hærene trengte gradvis nærmere Huang He-området. De erklærte Chu-staten for å være "barbarer i sør", for å advare Chu om å holde seg unna og slutte å trenge inn på deres respektive områder. Inntrengerne fra Chu ble slått tilbake ved tre store og stadig blodigere slag, – slaget ved Chengpu, slaget ved Bi og slaget ved Yanling. Dette førte til gjenopprettelsen av statene Chen og Cai.
Lengre tid mellom krigene
Etter en tid med stadig mer oppslitende krigføring møttes Qi, Qin, Jin og Chu til slutt til en fredskonferanse i 579 f.Kr., som i praksis gjorde de øvrige statene til satellittstater. I 546 inngikk Jin og Chu nok en våpenhvileavtale.
På det relativt fredelige 400-tallet vokste de to kyststatene i dagens Zhejiang, Wu og Yue, og ble vesentlig mektigere. Etter å ha nedkjempet og fordrevet kong Fu Chai av Wu, ble kong Gou Jian av Yue (regj. 496-465 f.Kr.) den siste anerkjente overherre.
Denne fredsperioden var bare en forberedelse på det blodbadet som skulle følge i de stridende staters tid. De fire mektigste statene var alle sammen plaget av indre maktkamper. Seks ledende landbesittende familier førte krig mot hverandre i staten Jin. Chenfamilien drev på og utryddet politiske fiender i Qi. Herskernes legitimitet ble ofte utfordret i Qin og Chu av andre medlemmer av kongefamilien, og det raste dermed borgerkriger der. Alle statene ble infisert av slike maktkamper, og blodbadet skulle bare fortsette i den påfølgende tid. De stridende staters tid brøt ut i 403 f.Kr. da de gjenværende tre ledende familier i Jin – Zhao, Wei og Han – delte staten mellom selv; det maktesløse Zhou-hoffet måtte bare anerkjenne deres myndighet.
De fem overherrer (hegemoner)
De fem overherrer i Vår- og høstannalenes tid var:
- Hertug Huan av Qi
- Hertug Wen av Jin
- Hertug Mu av Qin
- Kong Zhuang av Chu
Hvem som regnes som den femte, hadde ettertiden forskjellige oppfatninger om:
- Hertug Xiang av Song
- Kong Fu Chai av Wu
- Kong Gou Jian av Yue
De viktigste statene
De etterfølgende navnene er de respektive statenes hovedsteder.
- Qi – Linzi
- Chu – Ying, deretter Chenqiu
- Qin – Xianyang
- Jin – Jiang
- Lu – Qufu
- Chang – Xinzheng
- Chen – Chenqiu
- Cai – Shangcai
- Cao
- Song – Shangqiu
- Wei – Anyi, deretter Daliang
- Wu – Suzhou
- Yue – Kuaiji
Noen fremtredende personer i Vår- og høstannalenes tid
Herskere
- Hertug Huan av Qi
- Hertug Xian av Jin og hans sønn:
- Hertug Wen av Jin
- Kong Zhuang av Chu
- Hertug Mu av Qin
- Hertug Xiang av Song
- Kong Liao av Wu, myrdet av sin nevø:
- Kong He Lu av Wu
- Kong Fu Chai av Wu
- Kong Gou Jian av Yue, dødsfienden til He Lu og Fu Cha
Adelige
- Prins Qing Ji av Wu, sønn av kong Liao og viktig motstander av He Lu.
Embedsmenn og offiserer
- Guan Zhong, statsmann og rådgiver til hertug Huan av Qi og ansett som den første rettsfilosof innenfor den filosofiske retning legalismen.
- Bo Pi, en korrupt embedsmann under kong He Lu som spilte en viktig diplomatisk rolle i forhold til statene Wu og Yue.
- Wen Zhong og Fan Li, to rådgivere på kong Gou Jians side i motstanden mot Wu.
- Zi Chan
- Rang Ju
- Sun Tzu
Viktige lærde
- Konfucius
- Lao zi eller Lao tse, grunnlegger av daoismen
- Mo zi, også kjent som Motse eller Mocius i Vesten, grunnlegger av mohismen
- Lu Ban
Andre
- O Ye Zi
- Fan Li
- Yao Li, sendt av He Lu to for å drepe Qing Ji.
- Zhuan Zhu, sendt av He Lu for å drepe hans nevø kong Liao
- Fruen av Li, Hertug Xian av Jin konkubine og stemoren til hertug Wen av Jin
- Xi Shi, ifølge legenden hustruen til Fan Li
- Mo Xie
Litteratur
- Blakeley, Barry B. (1977), «Functional disparities in the socio-political traditions of Spring and Autumn China: Part I: Lu and Ch'i», Journal of the Economic and Social History of the Orient 20 (2): 208–243
- Chinn, Ann-ping (2007), The Authentic Confucius, Scribner, ISBN 0-7432-4618-7
- Higham, Charles (2004), Encyclopedia of Ancient Asian Civilizations, Infobase Publishing
- Hui, Victoria Tin-bor (2004), «Toward a dynamic theory of international politics: Insights from comparing ancient China and early modern Europe», International Organization 58 (1): 175–205
- Hsu, Cho-yun (1990), «The Spring and Autumn Period», i: Loewe, Michael; Shaughnessy, Edward L., The Cambridge history of ancient China: from the origins of civilization to 221 B.C., Cambridge University Press, ss. 545–586, http://books.google.com/books?id=cHA7Ey0-pbEC&lpg=PP1&pg=PA545#v=onepage&q&f=false
- Kiser, Edgar; Cai, Young (2003), «War and bureaucratization in Qin China: Exploring an anomalous case», American Sociological Review 68 (4): 511–539
- Lewis, Mark Edward (2000), «The City-State in Spring-and-Autumn China», i: Hansen, Mogens Herman, A Comparative Study of Thirty City-State Cultures: An Investigation, 21, Copenhagen: The Royal Danish Society of Arts and Letters, ss. 359–374, http://books.google.com/books?id=8qvY8pxVxcwC&lpg=PP1&pg=PA359#v=onepage&q&f=false
- Pines, Yuri (2002), Foundations of Confucian Thought: Intellectual Life in the Chunqiu Period (722-453 B.C.E.), University of Hawaii Press
- Shaughnessy, Edward L. (1990), «Western Zhou History», i: Loewe, Michael; Shaughnessy, Edward L., The Cambridge history of ancient China: from the origins of civilization to 221 B.C., Cambridge University Press, ss. 292–351, http://books.google.com/books?id=cHA7Ey0-pbEC&lpg=PP1&pg=PA323#v=onepage&q&f=false
- Ye, L. (2007), China: five thousand years of history and civilization, Hong Kong: University of Hong Kong Press, http://books.google.com/books?id=z-fAxn_9f8wC&l
