Stillehavsplaten

Stillehavsplaten
Stillehavsplaten med tilgrensende plater.
Type		Stor plate, havbunnsplate
Omtrentlig areal		103 300 000 km² [1]
Høyeste punkt		Mauna Kea 4 207 moh.
Laveste punkt		Challengerdypet ca. 10 900 muh.
Bevegelse1		Nordvest [2]
Hastighet1		56-102 mm/år[2]
Viktige strukturer		Stillehavet
Grenser til		21 oppføringer Den nordamerikanske kontinentalplaten Juan de Fuca-platen Riveraplaten Cocosplaten Nazcaplaten Påskeøyplaten Juan Fernández-platen Den antarktiske kontinentalplaten Den australske platen Kermadecplaten Tongaplaten Niuafo'ou-platen Futunaplaten Balmoral Reef-platen Ny-Hebriderplaten Woodlarkplaten Nord-Bismarckplaten Karolinerplaten Filippinerplaten Marianerplaten Okhotskplaten
1 I forhold til Den afrikanske kontinentalplaten.

Stillehavsplaten er en tektonisk plate som dekker det meste av Stillehavet. Det er den største av platene i litosfæren.^[3] Stillehavsplaten beveger seg i nordvestlig retning med en hastighet på mellom 5,6 og 10,2 cm i året.^[2]

Stillehavsplaten består utelukkende av tunge bergarter og er derfor dekket av hav.^[3] Platen presses ned under kontinentalplatene omkring. Subduksjonen medfører at havbunnen bøyes ned, og dyphavsgropene som dannes i Stillehavet er de dypeste på Jorden. Plategrensene i vest er fragmentert; her er det blitt dannet en mengde små tektoniske plater (mikroplater). Stillehavsplatens grenser er ofte områder med stor vulkansk aktivitet og forekomst av jordskjelv (se ildringen i Stillehavet). Stillehavsplaten har flere indre varmepunkter.

Referanser

Eksterne lenker

• (en) Pacific tectonic plate – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Stillehavsplaten» i Store norske leksikon