Korrespondanseteori

Korrespondanseteori er en samlebetegnelse for en type filosofiske modeller innen metafysikk og språkfilosofi. Korrespondanseteori hevder at sannheten eller usannheten til et utsagn eller en representasjon utelukkende bestemmes av hvordan den forholder seg til en realitet; altså hvorvidt den beskriver virkeligheten på en nøyaktig måte.^[1]

Korrespondanseteorier hevder at sann tro og sanne uttalelser faktisk samsvarer med tingenes tilstand. Denne typen teori forsøker å lage en relasjon mellom tanker eller uttalelser på den ene siden, og ting eller faktum på den andre.

Historie

Korrespondanseteori er en tradisjonell modell som strekker seg tilbake til noen av de greske filosofer fra oldtiden, som for eksempel Platon og Aristoteles.^[2][3] Som Aristoteles hevder i hans Metafysikk: «Å si at det som er, er ikke, og det som ikke er, er, er en løgn; derfor å si det som er, er, og det som ikke er, er ikke, er sant».^[4]

Et klassisk eksempel på korrespondanseteori er uttalelsen fra middelalderens filosof og teolog Thomas Aquinas: «Veritas er adaequatio rei et intellectus» («Sannhet er tilstrekkelighet av ting og intellekt»), Som Aquinas tilskrives det niende århundres nyplatonist Isaac Israeli.^[3][5][6]

Korrespondanseteori ble enten eksplisitt eller implisitt omfavnet av de fleste av tidlig moderne tenkere, inkludert René Descartes, Baruch Spinoza, John Locke, Gottfried Wilhelm Leibniz, David Hume, og Immanuel Kant.^[2] Spinoza og Kant anses imidlertid også som tilhengere av koherensteori^[7], som er tilskrevet Thomas Reid.^[8]

I sen moderne filosofi forfektet Friedrich Wilhelm Joseph Schelling korrespondanseteorien.^[9] Ifølge Bhikhu Parekh var også Karl Marx tilhenger av en versjon av korrespondanseteorien.^[10]

I moderne kontinental filosofi forsvarte Edmund Husserl korrespondanseteorien.^[11] I moderne analytisk filosofi har Bertrand Russell,^[12] Ludwig Wittgenstein (i hvert fall i hans tidlig periode),^[13] J. L. Austin,^[14] og Karl Popper^[15][16] også forsvart korrespondanseteorien.

Relasjon til ontologi

Historisk sett har de fleste talsmenn for korrespondanseteorier vært metafysiske realister; det vil si at de tror det finnes en objektiv verden og realitet utenfor våre menneskelige sinn som vi har har tilgang til. Dette står i kontrast til både metafysiske idealister som mener at virkeligheten grunnleggende er mental, mentalt konstruert, eller på annet vis immateriell, samt konseptualistene som mener at alt som eksisterer er, til slutt, bare en idé i et sinn.

Det er imidlertid ikke gitt at korrespondanseteori må knyttes til metafysisk realisme. Man kan for eksempel påstå at verdens fakta bestemmer hvilke uttalelser som er sanne, og samtidig hevde at at verden (og alle dens fakta) bare er en samling ideer i sinnet til en overlegen skapning.^[17]

Kritikk

Et angrep på teorien hevder at korrespondanseteorien lykkes i sin appell til den virkelige verden bare i den grad vi har tilgang til den virkelige verden.

Den strenge idealist mener at det ikke finnes noen ekte, sinnsuavhengige objekter. Korrespondanseteorien appellerer derfor til imaginære, udefinerte enheter, og er derfor usammenhengende.

Andre mener at vår form for bevissthet, oppfatning, osv. av virkelige objekter hindrer oss i å få direkte kunnskap om dem. Vår indirekte bevissthet eller oppfatning er i seg selv en idé i vårt sinn, slik at korrespondanseteorien reduseres til en korrespondanse mellom idéer om sannhet og idéer om verden.^[18]

Vaghet eller sirkularitet

Når man forsvarer en korrespondanseteori må man enten tilby en medfølgende teori om verden og virkeligheten, eller ikke. Begge utfallene utsettes videre for følgende medhørende kritikk:

Hvis ingen teori om verden følger med, så er argumentet så vagt at det er ubrukelig eller til og med uforståelig: sannheten defineres da som noe som skal korrespondere med en udefinert, ukjent eller uutsigelig verden.

På den annen side, så snart forsvareren av en korrespondanseteori gir en teori om verden, opererer de i en bestemt ontologisk eller vitenskapelig teori som i seg selv må begrunnes. Men den eneste måten å støtte en teori om en virkelig verden som tillattes av korrespondanseteorien, er korrespondanse med den påståtte, virkelige verden. Dette er derfor et sirkulært argument.^[18]

Referanser